Om kreftscreening
Tidlig oppdagelse og diagnose øker sjansen for at behandlingen vil være effektiv og gi bedre prognose.
Et organisert kreftscreeningprogram har som formål å:
- redusere dødelighet og sykelighet av den aktuelle kreftformen gjennom tidlig oppdagelse og behandling (som ved mammografiscreening og tarmscreening).
- redusere forekomst og dødelighet av den aktuelle kreftformen ved å avdekke og behandle forstadier (som ved screening for livmorhals- eller tarmkreft).
Befolkningsscreening tilbys til et stort antall mennesker, vanligvis basert på deres alder eller kjønn. Målrettet screening har til hensikt å identifisere personer med høyere risiko for en tilstand, som for eksempel levevaner eller genetisk disposisjon.
Metodene som brukes i kreftscreening baseres på forskjellige teknologier for de ulike kreftformene. Det kan være bildediagnostikk, celleprøver, antistoffer og andre biokjemiske markører. Videre i denne teksten bruker vi for enkelthets skyld samlebegrepet screeningprøve.
Screening versus diagnostisk testing
Screening er ikke det samme som diagnostisk testing. Diagnostiske tester utføres for å bekrefte eller avkrefte sykdom hos personer som allerede har symptomer.
Et kreftscreeningprogram, derimot, retter seg mot personer i en målgruppe som ikke har symptomer, og inviterer eller sender påminnelse om å teste seg.
En screeningprøve kan ikke fastslå om man har kreft, men kan avdekke funn som angir behov for flere tester eller videre oppfølging.
Kreftscreeningprogram i Norge
Det er nå etablert tre organiserte nasjonale screeningprogrammer for kreft i Norge: screening for brystkreft, livmorhalskreft og tarmkreft. Disse driftes og kvalitetssikres av Kreftregisteret, som er en del av Folkehelseinstituttet.
Trykk på ikonene for å lese mer om hvert screeningprogram:
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har det overordnede ansvaret for kreftscreeningprogrammene og tar politiske beslutninger angående etablering av nye programmer samt større endringer i eksisterende programmer.
Det er etablert en felles nasjonal styringsgruppe for screeningprogrammene, som ledes av Helsedirektoratet. Styringsgruppens mandat er å diskutere, gi råd og ta beslutninger angående saker knyttet til de nasjonale screeningprogrammene.
I februar i 2025 lanserte HOD en ny, nasjonal kreftstrategi, og blant målene her er etablering av to nye, organiserte screeningprogrammer for lungekreft og prostatakreft.
Oppstart av nye programmer krever imidlertid grundig utredning og helseøkonomiske analyser, og Helsedirektoratet har fått oppdraget med å gjennomføre disse utredningene.
Les mer om status for utredningene her.
Kriterier for kreftscreeningprogram
Kreftscreening handler om å både forebygge og oppdage kreft i tidlig stadium, slik at vi kan gi effektiv og riktig behandling og bedre folkehelsen.
Det betyr likevel ikke at vi kan, eller bør, organisere screening for alle typer kreft. Før et kreftscreeningprogram etableres er det en rekke kriterier som må vurderes. Kriteriene er dels knyttet til selve sykdommen, og dels til metodene og systemene som skal benyttes.
I 1968 publiserte WHO en liste med ti kriterier som et land bør vurdere før screening blir satt i gang. I 2014 lanserte Helsedirektoratet seks nye punkter som de la til på den opprinnelige listen. Når helsemyndighetene skal ta stilling til et nytt screeningprogram, må det vurderes opp mot disse kriteriene, basert på et oppdatert kunnskapsgrunnlag.
Fordeler og ulemper med organisert kreftscreening
Kreftscreening har både fordeler og ulemper som hele tiden må vurderes og monitoreres for å sikre ønsket effekt.
Et screeningprogram bør kun anbefales og gjennomføres dersom kunnskap viser at prosessen, inkludert oppfølgende tester og behandling, gir mer nytte enn skade og er kostnadseffektivt.
Det er et etisk ansvar å sikre høy kvalitet, kontinuerlig forbedring og støtte til forskning for å optimalisere screeningprogrammene.
Gjennom organisert kreftscreening kan man oppnå følgende fordeler:
Oppdagelse av kreft i tidlig stadium: Gir mindre risiko for alvorlig sykdom og dødelighet av kreft.
Mindre belastende behandling: Tidlig behandling kan være mindre omfattende og med færre bi- og senvirkninger, noe som gir bedre livskvalitet for pasientene både under behandlingen og senere. Dette er også ressursbesparende for helsetjenesten og samfunnet.
Redusert forekomst: Ved å identifisere og behandle forstadier til kreft kan screening bidra til å forhindre at noen typer kreft utvikler seg.
Redusert dødelighet: Organiserte screeningprogram har vist seg å redusere dødelighet for visse krefttyper, som brystkreft, livmorhalskreft og tarmkreft.
Systematisk overvåking og kvalitetssikring: Organiserte screeningprogram skal følge bestemte retningslinjer og kvalitetskrav. Dette gir mulighet for kontinuerlig overvåking av kvaliteten på undersøkelsene og oppfølgingen.
Evaluering og forskning: Data fra screeningprogram bidrar til forskning og ny kunnskap om kreftforebygging og behandling, som kan forbedre fremtidige programmer og behandlingsmetoder.
Likt tilbud om screening: Alle som tilhører målgruppen får samme tilbud, noe som kan redusere sosial ulikhet i helse.
Mulige ulemper ved screening:
Overdiagnostikk og overbehandling: Screening kan avdekke krefttilfeller som aldri ville ha gitt symptomer eller utviklet seg til alvorlig sykdom i løpet av livet. Dette kan føre til unødvendig behandling som kan være belastende for pasienten.
Falske positive og falske negative resultater: Falskt positive resultater kan føre til unødvendig angst og videre undersøkelser, mens falskt negative kan gi en falsk trygghet og forsinke nødvendig behandling.
Fysiske og psykiske belastninger: Screeningprosessen kan oppleves ubehagelig, som for eksempel ved mammografi eller livmorhalsprøve. I tillegg kan videre undersøkelser som koloskopi innebære risiko for komplikasjoner. Ventetiden på resultater kan også føre til stress og bekymring hos den enkelte.
Ressursbruk: Organiserte screeningprogrammer bruker helsetjenestens ressurser på å undersøke personer som i utgangspunktet er friske, noe som kan bidra til økt press på helsetjenesten.
Det kan også være spesifikke ulemper knyttet til tester og metoder i de ulike screeningprogrammene. Les mer om dette på screeningprogrammenes egne nettsider.
Et kreftscreeningprogram er en prosess
Et screeningprogram er ikke bare en enkelt test, men en prosess som består av flere steg. Screeningprosessen fungerer som en syklus, hvor personer som har en negativ eller normal screeningprøve blir invitert tilbake etter et gitt tidsintervall.
De som får påvist forstadier, kreft eller har behov for annen oppfølging, går ut av syklusen og inn i en utredning og/eller et behandlingsforløp.
Referanser:
-
Helsedirektoratet: Screeningprogram for kreft
