Innvandrere og kreft

Innvandrere har, med noen få unntak, stort sett lavere risiko for kreft enn norskfødte. Noen få kreftformer har imidlertid høyere forekomst blant innvandrere.

Sist oppdatert: 17.12.2020

Kreftforekomst hos innvandrere

Studier har vist at kreftrisikoen blant innvandrere nærmer seg nivået til vertslandet ved økt botid, og at forskjellene vaskes ut i løpet av en til to generasjoner.

En studie fra Kreftregisteret viste at innvandrere i Norge hadde et kreftbilde som var forskjellig fra den norskfødte delen av befolkningen. Hovedfunnene fra denne studien var at innvandrere generelt sett hadde lik eller lavere risiko for kreft.

Noen få kreftformer hadde høyere insidens blant innvandrere; menn fra andre nordiske land og fra Øst-Europa hadde høyere risiko for lungekreft, og kvinner fra andre nordiske land og Vest-Europa hadde høyere risiko for brystkreft.

Studien viste også at menn og kvinner fra Øst-Europa hadde høyere risiko for magesekkreft, og risikoen for leverkreft var høyere for menn og kvinner fra Asia og Afrika, og også for kvinner fra Øst-Europa.

Kreft blant innvandrerkvinner

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner, uavhengig av landbakgrunn, og utgjør fra 23 prosent av alle krefttilfellene blant norskfødte til 30 prosent av alle krefttilfellene blant innvandrerkvinner fra Asia.

Kvinner med bakgrunn fra Øst-Europa og Asia har de høyeste ratene av kreft i magesekk og lever, og kvinner fra Øst-Europa har også høyest rate av kreft i bukspyttkjertel. Brystkreft har høyest rate blant innvandrerkvinner fra Norden og Vest-Europa, og innvandrerkvinner fra Asia har høyest rate av skjoldbruskkjertelkreft.

For de fleste andre kreftformer har innvandrerkvinner tilnærmet lik eller lavere rater sammenlignet med norskfødte.

Norskfødte kvinner har den høyeste raten av all kreft samlet.

Kreft blant innvandrermenn

Prostatakreft er den vanligste kreftformen blant alle innvandrergruppene, og utgjør fra 20 prosent av alle kreftilfellene blant menn med bakgrunn fra Øst-Europa og Balkan til 28 prosent av alle tilfellene blant menn fra Norden.

Innvandrermenn fra Vest- og Øst-Europa har de høyeste ratene av magesekkreft, og ratene for leverkreft er høyest blant menn fra Midtøsten, Afrika og Asia.

Menn fra Norden og fra Øst-Europa har de høyeste ratene av lungekreft, og menn fra Norden har også høyest rate av kreft i blære og urinveier.

Norskfødte menn har den høyeste raten av all kreft samlet.

Risiko for kreft etter landbakgrunn

I den siste fem-års perioden (2015–2019) har det årlig i gjennomsnitt blitt diagnostisert nærmere 2300 nye krefttilfeller blant innvandrere: 1140 blant kvinner og 1151 blant menn.

Prostata- og deretter lungekreft er de vanligste kreftformene blant menn, uavhenging av landbakgrunn.
Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner, uavhengig av landbakgrunn.
Menn fra vestlige land har lik kreftrisiko som norskfødte for alle kreftformer unntatt for endetarmskreft og melanom i hud hvor de hadde lavere risiko.
Menn fra ikke-vestlige land hadde lavere risiko for kreft totalt, for flere kreftformer i munn og svelg, og for kreft i spiserør, tarm, bukspyttkjertel, melanom, prostata og testikkel. I tillegg hadde de høyere risiko for kreft i mage, lever og galleblære.
Kvinner fra vestlige land har lavere risiko for kreft i tykktarm, bukspyttkjertel og lunge, og høyere risiko for kreft i spiserør, bryst og skjoldbruskkjertel.
Kvinner fra ikke-vestlige land har lavere risiko for all kreft samlet, samt kreft i tarm, lunge, melanom, bryst, livmorhals og urinveier.

Justering for inntekts- og utdanningsnivå ga kun små endringer på estimatene.

Relativ risiko

I tabellene under vises relativ risiko (IRR) for kreft for vestlige og ikke-vestlige innvandrere sammenlignet med norskfødte i perioden 2012-2016.

Kvinner fra vestlige land hadde lavere risiko for kreft i tykktarm, bukspyttkjertel og lunge, og høyere risiko for kreft i spiserør, bryst og skjoldbruskkjertel. Kvinner fra
ikke-vestlige land hadde lavere risiko for all kreft samlet, samt kreft i tarm, lunge, melanom , bryst, livmorhals og urinveier. Justeringer for inntekts- og utdanningsnivå ga også her kun små endringer i estimatene.

Menn fra vestlige land hadde lik kreftrisiko som norskfødte for alle kreftformer unntatt for endetarmskreft og melanom i hud hvor de hadde lavere risiko. Menn fra ikke-vestlige land hadde lavere risiko for kreft totalt, og for flere kreftformer i munn og svelg, og kreft i spiserør, tarm, bukspyttkjertel, melanom, prostata og testikkel. I tillegg hadde de høyere risiko for kreft i mage, lever og galleblære. Etter justering for inntekts- og utdanningsnivå var det ikke lenger signifikante forskjeller i risiko for galleblære, og for de andre kreftformene var det kun små endringer estimatene.

Figur: Figuren viser forskjeller i kreftforekomst etter kjønn og landbakgrunn. Kreftformene til venstre for den rød streken (1.00) indikerer en lavere risiko, kreftformer til høyre risiko. Figuren viser insidensrate ratio for kreft etter kjønn og landbakgrunn (norskfødte er referanse) justert for alder, inntekt og utdanning med 95% konfidensintervall, 2012-2016.

Les mer om de ulike kreftformene her

Helse blant innvandrere i Norge

Det nasjonale kompetansesenteret for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI) ble opprettet i 2003, og har vært et ledende miljø innen forskning og formidling om migrasjonshelse i Norge. I dag er migrasjonshelse en egen enhet ved Folkehelseinstituttet (FHI), og i den nyeste Folkehelserapport fra FHI finner man en god oppsummering av innvandrerhelsen i Norge. Et hovedpunkt er at botid, innvandringsårsak og landbakgrunn har stor betydning for helsen til innvandrere. Flyktninger skiller seg fra andre innvandringsgrupper ved å ha en dårligere helseprofil og oppgir flere psykiske plager enn befolkningen generelt, men det store bildet er at innvandrere er mindre syke og bruker helsetjenestene mindre enn den norskfødte delen av befolkningen.

Innvandrere som responderte på Statistisk Sentralbyrås utvidede levekårsundersøkelse blant innvandrere (LKI), ga uttrykk for noe større helseproblemer enn befolkningen generelt. Andelen med psykiske helseplager var større, og andelen som vurderte sin egen helse som «svært god eller god» var lavere blant innvandrere. I tillegg har innvandrere i gjennomsnitt lavere utdanningsnivå og inntekt enn norskfødte, men det er store forskjeller etter landbakgrunn.

Barrierer som kan hindre tilgang til likeverdige helsetjenester og helsefremmende tiltak, kan være manglende språkkompetanse, lav grad av integrering eller kort botid i Norge.

Dårlige erfaringer med helsesystemet i hjemlandet kan også spille en rolle. Ulike innvanderergrupper kan ha ulike helseutfordringer. Dette kan omfatte et vidt spekter av tilstander; fra psykiske lidelser som skyldes vold eller traumer til mangel- og livsstilssykdommer.

Kulturelle forskjeller i oppfatning av helse og sykdomsårsaker, utgjør også en utfordring når det kommer til å sikre likeverdige helsetjenester til alle, uavhengig av økonomisk situasjon og bosted.

Innvandrere i Norge

Norge har siden 1970-tallet hatt en jevn økning i innvandringen, og per 1. januar 2019 er 14,3 prosent av befolkningen i Norge innvandrere, og 3,4 prosent er norskfødte med innvandrerforeldre (basert på data fra Statistisk sentralbyrå). De nyeste tallene fra SSB viser at vi har innvandrere fra over 210 land eller stater. Polen er det landet hvor flest innvandrere kommer fra, og utgjør 12,9 prosent av alle innvandrerne. Sammen med innvandrere fra Litauen og Sverige, gir de en sterk økning i antall arbeidsinnvandrere. Innvandrere fra Somalia, Syria og Irak søker hovedsakelig familiegjenforening eller kommer som flyktninger.

De ti landene med flest innvandrere til Norge, 2018

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Når det gjelder utdanning er det en større andel innvandrerkvinner som har høyere utdannelse enn innvandrermenn, men det er en større andel innvandrermenn som er i lønnet arbeid. I LKI fra 2016 påvises det store forskjeller mellom ulike innvandringsgrupper, for eksempel med tanke på inntekt. Jevnt over tjener innvandrere mindre enn befolkningen, men innvandrere fra land som Vietnam, Sri Lanka og Polen tjener mer enn innvandrere fra for eksempel Somalia. Årsakene er flere, men tidspunkt for innvandring kan ha betydning. Innvandrere fra Sri Lanka og Vietnam migrerte til Norge for flere tiår siden, og har dermed hatt lengre tid på å integreres i arbeidsmarkedet i Norge. En svært stor andel av innvandrere fra Polen er arbeidsinnvandrere, som tjener godt på høy sysselsetting i det norske arbeidsmarkedet. Innvandrere fra Somalia derimot, har ofte bodd relativt kort tid i Norge, og mange har i tillegg kommet hit med bakgrunn som flyktninger, eller ved familiegjenforening.

Befolkningssammensetningen i Norge, 2018

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Kreftregisteret

Innvandrere er unge i forhold til den norskfødte delen av befolkningen (se figur under), men i de senere årene har flere innvandrere passert 60 år, en alder hvor det er økende risiko for kreft.

Metode

Populasjon og datakilder

Fra Kreftregisteret har vi inkludert alle personer som ble diagnostisert med en kreftdiagnose i perioden 1990–2016. Dataene er i hovedsak kjernevariabler fra Kreftregisteret, og inkluderer både informasjon om pasient og svulst. Blant disse dataene inngår variabler som for eksempel kjønn, fødselsmåned og -år, diagnoseår og -måned, bostedsfylke, status og underliggende dødsårsak, svulsttype, topografi, lokalisasjon, basis for diagnosen og stadium ved diagnose.

Fra Statistisk sentralbyrå har vi blant annet fått informasjon om kjønn, fødeland, foreldres og besteforeldres fødeland, dato for immigrasjon, årsak til immigrasjon,
alder ved immigrasjon, utdanning, individuell- og familieinntekt, antall barn og antall familiemedlemmer.

Fra Dødsårsaksregisteret har vi fått informasjon om dødsdato, hoveddødsårsak og underliggende dødsårsaker.

Data fra de tre registrene ble koblet ved hjelp av personnummer. Før utlevering til statistikere og forskere er personnummer fjernet og erstattet med et personspesifikt id-nummer.

Definisjoner

Innvandrer: Innvandrere er personer som er født i utlandet, og som også har foreldre som er født i utlandet.

Landbakgrunn: Vi har kategorisert innvandrerne etter hvilket land de kommer fra. Landene er deretter kategorisert i 11 ulike landområder; Norden, Vest-Europa, Nord-Amerika, Oseania (vestlige land); Øst-Europa og Balkan, Midtøsten og Nord-Afrika, Afrika sør for Sahara, Sør-Asia, Sør-Øst Asia, Øst-Asia, Latin-Amerika og Karibien (ikke-vestlige land). På grunn av få krefttilfeller, er tallene presentert for 5 hovedgrupper. Data for Latin-Amerika og Karibien er ikke vist i resultatdelen fordi det ikke var naturlig å slå tallene sammen med noen andre hovedgrupper, og denne kategorien hadde for få tilfeller til å kunne vises alene. Vi har kun tatt med land med flere enn 1000 innvandere til Norge.

Vestlige/ikke-vestlige land: begrepene ”Vestlige”og ”Ikke-vestlige" land kan sies å være utdatert, og brukes ikke lenger i offisiell statistikk fra SSB. Innenfor kreftområdet er begrepene fortsatt relevante, fordi det er et skille i kreftinsidensen mellom disse "tradisjonelle" områdene for mange kreftformer.

Les også:

For mer detaljert informasjon om innvandrere og kreft, analyser, metode samt referanser vises til Special issue 2018: Sosial ulikhet, innvandring og kreft (PDF).