Viten-artikkel: Hva med alle de som ikke har tarmkreft

Publisert: 19.04.2018. 
Forfattere: Benedicte Kirkøen og Markus Dines Knudsen
Artikkelen stod første gang på trykk i Aftenposten 17.04.2018;
Hvordan kan vi være sikre på at kreftsjekk ikke skader de som er friske

Prinsippet med screening er å undersøke mange friske mennesker for å finne noen få syke. De aller fleste som blir screenet vil aldri utvikle tarmkreft, og har derfor få eller ingen direkte fordeler av screeningen. Derfor er det spesielt viktig å identifisere og redusere ulempene.

Fører for eksempel tarmscreeningen i seg selv til angst for at man er eller skal bli alvorlig syk? Opplever de som får beskjed om at de ikke har tarmkreft at de har fått et slags «godkjent-stempel» på helsa si? Og hvordan kan dette påvirke livsstilsvalg rundt kosthold, mosjon og røyking?

Alt dette, og mye mer, har vi undersøkt grundig før Norge nå snart innfører et nasjonalt tarmscreeningprogram, der alle 55-åringer får invitasjon til å delta.

Topper en dyster statistikk

Norge topper statistikkene over tarmkrefttilfeller i den vestlige verden. Sykdommen har økt betydelig i Norge de siste tiårene, uten at vi vet hvorfor.

Utvikling i forekomst av tarmkreft blant menn i Norden. Økningen i Norge har vært kraftigere enn i de andre nordiske landene, og Norge kniver nå med Danmark om å ha den høyeste forekomsten av tarmkreft i Norden. Tallene i figuren er rater per 100.000 personer.

Studier viser at screeningundersøkelser mot tarmkreft kan redusere både forekomst og død av sykdommen. Men før et nytt helsetilbud innføres i befolkningen, er det viktig å vite mest mulig om medaljens bakside.

Sammen med forskere fra Kreftregisteret, Sykehuset Telemark, Universitet i Oslo og Sykehuset i Vestfold har vi undersøkt hvordan deltagere i et prøveprosjekt med over 140.000 inviterte personer opplever tarmscreeningen.

I dette prøveprosjekt blir halvparten invitert til screening med en avføringsprøve og den andre halvparten til en kikkertundersøkelse av tarmen.

Fører screening til dårligere livsstil?

Det er kjent at en usunn livsstil øker risikoen for tarmkreft og andre sykdommer.

En viktig problemstilling har derfor vært hva som skjer når personer som har deltatt i tarmscreening får beskjed om at alt ser fint ut. Tolker de da denne beskjeden som et «godkjent-stempel» og et frikort for å spise mer og bevege seg mindre, eller fortsette en allerede usunn livsstil?

Dette undersøkte vi ved å spørre om livsstil før screening og ett år etter screening. Over 4000 svarte på spørsmål om kroppsvekt, røyking, mosjon, alkohol og kostvaner både før og etter screening.

Våre resultater viste ingen tegn til at det å delta i tarmscreening fører til en mer usunn livsstil.

Risikogrupper dropper ut

Når tarmscreening utføres med en avføringsprøve for å se etter usynlig blod, må testen gjentas med et par års mellomrom for å være effektiv.

Det viste seg imidlertid at blant dem som deltar i første runde med screening, er det 17 prosent som ikke sender inn neste prøve. Blant disse 17 prosentene er det flere som røyker, er overvektige eller mosjonerer lite sammenlignet med de som fortsetter å delta.

De som kan ha mest nytte av å delta regelmessig på screening, er altså de som oftest dropper ut.

Øker ikke flertallets angst for egen helse

Screeningtestene som brukes i dag er ikke helt perfekte. Blant noen screening-deltagere gjøres funn som fører til videre undersøkelser, men for mange vil den videre utredningen vise at det var falsk alarm. En stor bekymring har vært at det å motta et slikt falskt positivt screeningresultat kan føre til økt angst hos friske mennesker.

For å undersøke dette ba vi en del av de inviterte om å fylle ut et spørreskjema som målte psykisk helse før og etter screening. Resultatene gav ikke støtte til at falske positive screeningresultat førte til mer angst hos deltagerne.

Men kan det tenkes at det å delta i tarmscreening generelt fører til økt angst? Over 4400 deltagere med ulike typer resultat fra screeningtesten svarte på spørreskjema.

Vi så at i én gruppe virket screeningdeltakelsen å ha en psykologisk effekt; blant de som i utgangspunktet hadde et høyt angstnivå allerede før screening, var det en risiko for å oppleve økt angst i etterkant av kikkertundersøkelsen. Noen av disse gikk opp til et angstnivå der de ble kategorisert som mulig behandlingstrengende.

Dette betyr at tarmscreening ser ut til å være håndterbart for de aller fleste - men det er viktig å være oppmerksom på at for noen få kan screeningdeltakelsen i seg selv være en mental påkjenning, uavhengig av svaret de får.

Kvinner rapporterer om mer smerte

Et annet viktig spørsmål når man innfører et nytt helsetilbud er om befolkningen opplever det som et godt tilbud. Dersom screeningtesten ikke aksepteres, slutter folk å delta i screening. Hvis de som kan utvikle sykdommen ikke deltar, har ikke screeningprogrammet noen effekt.

Vi målte derfor hvor godt akseptert de to ulike screeningsmetodene var blant deltagerne.

Nesten alle deltagerne sa at de ville deltatt i screening på nytt. Men kvinner var mindre villige enn menn til å gjenta kikkertundersøkelsen, og kvinner rapporterte oftere om smerter under undersøkelsen.

Hvorfor kvinner opplever mer smerte enn menn under undersøkelsen vet vi så langt lite om, men det er viktig at vi avdekker slike mulige kjønnsforskjeller, sånn at vi kan utvikle et helsetilbud som er likt for alle.

Forskning gir bedre helsetilbud

Det pågår nå to viktige tiltak for å redusere smerte ved tarmscreening.

Det første er en studie som tester ut effekten av et smertestillende middel for undersøkelsen. I tillegg skal et eget senter for endoskopiopplæring utdanne instruktører og sikre at kikkertundersøkelser i det nasjonale programmet har høy kvalitet – for vi vet at leger med god opplæring utfører de minst smertefulle kikkertundersøkelsene.

Det er viktig for befolkningen at nye helsetilbud er undersøkt nøye før de innføres, men også at de evalueres underveis, slik at de kan forbedres fortløpende. Prøveprosjektet for det nasjonale tarmscreeningprogrammet er et godt eksempel for hvordan dette kan gjøres.

Uten disse studiene hadde vi for eksempel ikke visst at flere kvinner enn menn opplever tarmkikkertundersøkelsen som smertefull og ville vegret seg mot å gjenta den.

Uten slik kunnskap kunne vi heller ikke satt i verk gode tiltak for å lage et enda bedre tilbud!