Høy kvalitet på utredningen av lymfekreft – større forskjeller ved beinmargskreft
Norske lymfekreftpasienter blir godt ivaretatt uavhengig av hvor i landet de bor.
Det viser årets rapport fra Nasjonalt kvalitetsregister for lymfoide maligniteter (lymfom, lymfoide leukemier og myelomatose).
Ved lymfekreft er det viktig å plassere pasienten i riktig undergruppe av sykdommen. Dette fordi de ulike gruppene skal ha ulik behandling og har ulik prognose (antatt forløp).
Innenfor for eksempel non-Hodgkin lymfom er det over 60 ulike undergrupper. Primærutredningen er derfor avgjørende for hele det videre forløpet til pasienten, og hvis diagnosen ikke er riktig kan feilen følge gjennom hele behandlingen.
– Lymfom er altså en heterogen og sammensatt sykdomsgruppe, og presis diagnostisering av pasienten er svært viktig, siden god behandling avhenger av riktig diagnose, sier Fredrik Schjesvold, medlem av referansegruppen for lymfoide maligniteter og leder for norsk myelomatosesenter.
Derfor ønsker referansegruppen for lymfoide maligniteter at andelen pasienter som har fått en såkalt UNS-diagnose, altså lymfom uten nærmere spesifikasjon eller non-Hodgkin lymfom uten nærmere spesifikasjon skal ligge på under 3 prosent.
Få uspesifiserte diagnoser
I 2017 utgjorde UNS-diagnoser totalt bare 1,5 prosent av alle diagnostiserte pasienter, det vil si at 98,5 prosent av pasientene har fått en mer spesifikk lymfomdiagnose, noe som er godt innenfor målsettingen.
Både Pakkeforløp for lymfomer og Handlingsprogram for lymfom påpeker hvor viktig det er med god diagnostisering. Det er et krav at celle- og vevsprøver skal undersøkes av patologer med spesiell kompetanse på lymfomdiagnostikk ved regionale spesialavdelinger – typisk ved et av universitetssykehusene.
Årsrapporten viser at mer enn 92 prosent av pasientene får utredning i henhold til retningslinjene.
– Jevnt over kan en si at retningslinjene følges, men vi bør fortsatt bestrebe oss på å sørge for at mer enn 95 prosent blir utredet med støtte fra spesialavdelinger, sier Schjesvold.
Tallene indikerer nemlig at det fortsatt er noen pasienter som får diagnosen stilt uten anbefalt konsultasjon med universitetssykehus med erfaring, kompetanse og nødvendig utstyr for de meste avanserte analysene, som immunhistokjemisk og molekylær lymfomdiagnostikk.
Tilsvarende resultater ble også presentert i årsrapporten for 2016, men disse ble ikke gjort kjent for sykehusene før i november 2017. Eventuelle endringer i praksis på bakgrunn av fjorårets rapport vil dermed ikke bli synlig før i årsrapporten for 2018.
Ulik praksis ved diagnostisering av benmargskreft
Figuren viser andelen pasienter diagnostisert med benmargskreft (myelomatose) i 2017 som er diagnostisert ved hjelp av biopsi (vevsprøve), mot pasienter som utelukkende er diagnostisert ved hjelp av aspirat (undersøkelse av utstryk av blod og benmarg under mikroskop) fordelt på regionale helseforetak med deres respektive helseforetak under.
Totalt for hele landet blir 81 prosent utredet med biopsi, men andelen varierer betydelig, fra over 90 prosent ved noen sykehus, til 40-50 prosent andre steder.
Praksisen er altså noe spredt ved de ulike helseforetakene, noe som kan forklares ved at handlingsprogrammet for maligne blodsykdommer anbefaler enten benmargsaspirat eller biopsi ved utredning av myelomatose, og ikke nødvendigvis en biopsi.
– Imidlertid er det en del gode grunner til å ta biopsi, og de siste årene har vi sett økende bruk av dette sier Fredrik Schjesvold, medlem av referansegruppen for lymfoide maligniteter og leder for norsk myelomatosesenter.
– Biopsi gir sikrere registrering via patologene, sikrere klassifisering ved vanskelig morfologi eller lymfoblastisk fenotype, sikrere tallfesting av plasmacelleandel, og vil hos enkelte pasienter gi tidligere behandling. I tillegg krever de offisielle kriteriene for myelomatose at man har påvist klonalitet, noe man ikke gjør på et utstryk, sier Schjesvold