Screening funker
Publisert 06.04.12
OBS! Denne artikkelen er eldre enn fem år! Innholdet kan være utdatert
Regjeringen har satt i gang en forskningsbasert evaluering av programmet. Når de endelige resultatene fra evalueringen foreligger, og disse blir sammenholdt med en nær forestående samlestudie på europeiske mammografiscreeningprogram, vil det være klart både for helsemyndigheter og politikere hva som er fordelen ved regelmessig mammografiscreening. Dette er ikke sagt fordi Kreftregisteret, som Bretthauer nevner ”har en egeninteresse i screening”, men fordi vi ser hvilken effekt programmet har hatt, blant annet på reduksjon i langtkommen brystkreft. Dette skriver lederen av mammografiprogrammet, Berit Damtjernhaug i Kreftregisteret i et tilsvar til overlege Michael Bretthauers kronikk Mammografiprogrammet - best uten mammografi publisert i Dagbladet idag.
I en replikk i Dagbladet 7. juni henviste jeg til at samleanalyser av studier på mammografiscreening har vist 20-25 % redusert brystkreftdødelighet hos kvinner som inviteres til screening. Etter at en Tromsø-studie i forbindelse med evalueringen av Mammografiprogrammet har vist 11 % dødelighetsreduksjon, som ikke er signifikant, repliserer professor og overlege Michael Bretthauer i Dagbladet 26. juni: ”Det finnes altså nå to uavhengige studier som viser at mammografiscreening ikke har noe særlig effekt. Til tross for dette henviser Mammografiprogrammets leder til eldre utenlandske studier….”. Den andre studien Bretthauer sikter til, ble publisert av hans kone og kollega Mette Kalager i New England Journal of Medicine i 2010 og viste heller ingen signifikant dødelighetsreduksjon (10 %).
En kunne bli fristet til å tro at jeg med vilje har holdt tilbake disse norske resultatene, men det finnes en enkel forklaring: Evaluering av populasjonsbaserte screeningprograms effekt på dødelighet er komplisert og krever at man har tilgang til detaljerte screeningdata på hver enkelt kvinne. Ingen av de to studiene Bretthauer referer til kvalifiserer i så måte. Erfaringer fra andre land viser at effekten blir underestimert dersom man ikke har slike data på individnivå. Man må altså vite hvem som ble invitert, når de ble invitert og hvem som faktisk deltok. Kalagers studie fra 2010 har i tillegg vært kritisert for å ha for kort oppfølgingstid etter diagnose. Da blir resultatene nærmest ubrukelige til en evaluering. Tromsø-miljøet nevner selv som en alvorlig begrensning at de ikke har hatt tilgang til opplysninger om kvinnen har møtt på sin invitasjon. De anser at kombinasjonen av mangelfulle individdata og utbredt mammografivirksomhet før programmet startet, fører til at de finner en lavere dødelighetsreduksjon enn det som er reelt.
Bretthauer mener resultatet i Tromsø-studien må ha kommet som en overraskelse på forskerne. Det har jeg litt vanskelig for å tro, siden forskergruppen i Tromsø tidligere har publisert en studie som viste at de ovenfor nevnte begrensningene ville gjøre det vanskelig å måle reell effekt av Mammografiprogrammet.
Det er et stortingsvedtak på at vi skal ha mammografiscreening i Norge. Regjeringen har satt i gang en forskningsbasert evaluering av programmet. Når de endelige resultatene fra evalueringen foreligger, og disse blir sammenholdt med en nær forestående samlestudie på europeiske mammografiscreeningprogram, vil det være klart både for helsemyndigheter og politikere hva som er fordelen ved regelmessig mammografiscreening. Dette er ikke sagt fordi Kreftregisteret, som Bretthauer nevner ”har en egeninteresse i screening”, men fordi vi ser hvilken effekt programmet har hatt, blant annet på reduksjon i langtkommen brystkreft. Kreftregisteret har selvsagt ingen interesse av å være ansvarlig for screeningprogram som ikke fungerer, enten det gjelder brystkreft eller andre krefttyper.