Kreftforsking på vent

OBS! Denne artikkelen er eldre enn ti år!
Fakta og innhold kan være utdatert

Kronikk i VG 8. januar 2006:

Geir Hoff, Frøydis Langmark og Tom Grotmol, Kreftregisteret

Det finnes ingen god forklaring på denne skjeve utviklingen.

Fem-seks prosent av oss får sykdommen. Kirurgi er eneste effektive behandling. Tidlig diagnose er derfor viktig.

Symptomene er ikke spesielt karakteristiske for sykdommen, og de kommer gjerne på et sent stadium - når utsiktene til å bli frisk er redusert. Det bør derfor vurderes å innføre screening, slik at man kan oppdage sykdommen tidlig. Men hvilken metode er egentlig best?

Undersøkelsesmetodene

Det er tre aktuelle screeningmetoder: Undersøkelse for blod i avføringen, undersøkelse av nederste del av tykk- og endetarmen med en bøyelig tarmkikkert (sigmoidoskopi) og en tilsvarende undersøkelse av hele tykktarmen (koloskopi). Tarmkikkertmetodene har den fordelen at man kan påvise mulige forstadier til tarmkreft og fjerne dem under undersøkelsen. Og derved forhindre kreftutvikling.

Av disse tre metodene er det bare undersøkelse for blod i avføringen som har vært prøvd ut tilfredsstillende i såkalte randomiserte befolkningsundersøkelser. Disse studiene har gitt 15-18 prosent færre dødsfall, grunnet tykktarmskreft ca 10 år etter tilbud om screening.

Resultater fra tilsvarende undersøkelser for sigmoidoskopi vil foreligge i løpet av to-tre år, blant annet fra NORCCAP-prosjektet (Norwegian Colorectal Cancer Prevention) som pågikk i Oslo og Telemark i 1999-2001, men vi mangler helt randomiserte undersøkelser på koloskopiscreening.

Anbefales utenlands

De tre screeningmetodene har vært anbefalt i USA i mange år. EU har også oppfordret sine medlemsland til å vurdere innføring av landsomfattende screening for tykktarmskreft.

Finland begynte med screening for blod i avføringen i 2004, og Storbritannia starter i april 2006. Andre land, som Tyskland, Polen og Italia, har innført gratis koloskopiscreening for personer over 50 år, men de mangler et studiedesign som kan dokumentere om det er effektivt med henblikk på dødelighetsreduksjon.

Alle disse landene har lavere forekomst av tykktarmskreft enn Norge. Hva gjør vi i Norge?

Vi har ingen debatt om vi skal innføre screening eller ikke, og hvordan vi i tilfelle skal gjøre det. Vi er ellers flinke til å følge EU-direktiver, så hvorfor ikke begynne å forberede seg?

Det kan virke litt underlig at et rikt land som Norge - med verdens sannsynligvis høyeste forekomst av tarmkreft, og tradisjonelt verdens høyeste frammøteprosent til screeningprogram - ikke har startet med tarmkreftscreening. Siden koloskopi som screeningmetode ikke er blitt testet i vitenskapelige studier, burde nettopp vi ha satset på slik forskning.

Ubesvarte spørsmål

I Europa er det for tiden politisk korrekt å gå inn for tarmkreftscreening. Det er imidlertid fortsatt mange ubesvarte spørsmål, til og med angående metoden med undersøkelse for blod i avføringen. Denne testen må gjentas årlig eller hvert annet år. For hver enkelt screeningrunde, er dette en dårlig test. Men ved å gjenta den ofte nok, kan man altså etter cirka ti år oppnå 15-18% færre dødsfall. I en stor dansk undersøkelse kunne man etter 17 år og ni screeningrunder ikke lenger påvise denne reduksjonen. Dette hadde sammenheng med gradvis dårligere oppmøte blant deltakerne. Enkelte land har derfor gått rett på koloskopi uten forutgående randomiserte undersøkelser. Dette blir imidlertid som om man skulle tillate legemiddelindustrien å markedsføre for eksempel en bedre magesårmedisin uten forutgående randomiserte forsøk. Det ville aldri ha blitt tillatt . Så hvorfor slakke av på dokumentasjonskravene når et helsetilbud skal presenteres for hele befolkningen over en viss alder?

NORCCAP-II er en oppfølger av NORCAP I, men koloskopi skal brukes som screeningmetode i en randomisert studie. Da håper vi å få svar på mange av de spørsmålene det blir umulig å besvare når screening først er blitt innført som et helsetilbud.

For tredje år på rad har regjeringen ikke funnet rom for NORCCAP-II i sitt forslag til statsbudsjett. Det dreier seg om 60 millioner kroner fordelt på tre sykehusover fire år. I dette beløpet er det inkludert 12 millioner i utstyr som representerer oppgradering ved de tre aktuelle sykehusene.

Feilslått politikk kan bli kostbart

Det hører med til historien at Sosial- og helsedirektoratet stilte seg uforstående til at Helse- og omsorgsdepartementet for ett år siden ikke fant grunnlag for å finansiere et slikt prosjekt (Aftenposten 1. desember 2004).

Det er ikke urimelig å be om en helsepolitisk redegjørelse for det valget som er tatt ved høstens framlegg til statsbudsjett, og å oppfordre til en offentlig debatt om veien videre. Det dreier seg tross alt om vår hyppigste kreftform.

Vi bør også være klar over at en feilslått screeningpolitikk kan bli vesentlig dyrere for Norge enn andre land. Det koster atskillig mer å drive et screeningtilbud med tarmkikkertundersøkelser i Norge (65 prosent møter opp - enn i Italia 10-20 prosent oppmøte).

Dersom nytten blir godt dokumentert, kan et slikt tilbud være spesielt fornuftig i Norge. På den annen side: Dersom man visste at det ikke gir noen helsegevinst, vil feilinvesteringen være størst hos oss.

Det ligger betydelige utfordringer i et prosjekt som NORCCAP-II, blant annet knyttet til kapasiteten og kvaliteten på koloskopi. På den annen side krever det moralsk dristighet å sitte på gjerdet og vente på at den europeiske screeningbølgen.