Ondartet hjernesvulst hos voksne
Publisert 02.11.2008
OBS!
Denne saken er eldre enn 10 år. Innholdet kan være foreldet!
Hvert år rammes rundt 200 nordmenn over 15 år av ondartet hjernesvulst (høygradig gliom). Det finnes per i dag ingen helbredende behandling for denne kreftformen, og overlevelsen fem år etter diagnosetidspunkt ligger på 6,1 prosent (2008).
Økning i tilfeller
Tallet på nye krefttilfeller er økende og har nesten doblet seg siden 1980. Dette skyldes i hovedsak at det er flere eldre i befolkningen og diagnostikken er forbedret. Endring i risikofaktorer kan ikke utelukkes, men det er hittil kun sikkert dokumentert to faktorer som kan disponere for hjernesvulst: Medfødte genetiske tilstander og stråling med høy energi (radioaktivitet, røntgen, strålebehandling for kreft).
Kombinasjonsbehandling
Standard behandling per i dag er kirurgisk fjerning av svulsten etterfulgt av strålebehandling og kjemoterapi. Fram til for få år siden hadde kjemoterapi ingen plass i behandlingen av ondartet hjernesvulst, men en studie fra 2005 viste at man fikk en mye bedre effekt ved å kombinere postoperativ strålebehandling med kjemoterapi.
Fysiske og psykiske symptomer
Høygradige gliomer vokser raskt, og til forskjell fra annen kreft, gir de ikke bare fysiske symptomer, men påvirker også ofte direkte pasientenes emosjonelle og kognitive funksjonsnivå. Kirurgi gir forlenget overlevelse med bevart livskvalitet, og i mange tilfeller kan pasienten raskt mobiliseres etter inngrepet – ofte med god nytte av oppfølging av fysioterapeut, ergoterapeut, logoped og (nevro)psykolog.
Underbehandling av eldre
Tradisjonelt har man vært tilbakeholden med kirurgisk behandling av høygradige gliomer hos pasienter over 70 år, men artikkelen presenterer data som tyder på at også eldre i god allmenntilstand profitterer på operasjon, og at den eldre aldersgruppen muligens underbehandles.
Stort behov for oppfølging
Symptomene ved ondartet hjernesvulst påvirker pasientens og de pårørendes livskvalitet og livsutfoldelse. Slike faktorer mener forfatterne kan være medvirkende til at pasientgruppen har vært lite synlig i den offentlige debatten. Artikkelen belyser behovet for oppfølging av denne pasientgruppen og at det også er viktig med kontinuerlig oppfølging av barn og pårørende. Samarbeidet med primærtjenesten framheves.
