Ny studie: Betydelige forskjeller mellom HPV-tester brukt i screening

En ny studie fra Kreftregisteret bekrefter at det var betydelige kvalitetsforskjeller mellom kommersielle tester for humant papillomavirus brukt i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft i perioden 2005-2009.

En ny studie fra Kreftregisteret bekrefter at det var betydelige kvalitetsforskjeller mellom kommersielle tester for humant papillomavirus brukt i Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft i perioden 2005-2009. Forskjellene mellom testene viste seg allerede i løpet av en treårs-periode. Dette betyr at noen tester er tryggere i screening enn andre, sier overlege Mari Nygård som har ledet studien som nå publiseres internasjonalt. Studien bekrefter resultater fra Kreftregisterets rapport fra 2011, men benyttet en annen fremgangsmåte, og var basert på et noe større datamateriale.


En ny studie ved Kreftregisteret som er publisert i British Medical Journal Open, sammenligner de tre mest brukte HPV testene i den norske Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft i perioden 2005-2009. Studien er ledet av overlege Mari Nygård ved Kreftregisteret.


Forskerne fulgte 19 065 kvinner med lav-gradige celleforandinger over tre år.De sammenlignet forekomst av alvorlige forstadier til livmorhalskreft hos kvinner som ble testet med ulike kommersielle HPV tester etter at de først hadde hatt en unormal celleprøve. De fleste kvinnene, 9 162, ble testet med Hybrid Capture 2 High Risk HPV DNA test (HC2), 5 188 kvinner ble testet med PreTect HPV-Proofer (Proofer), og 4 715 av kvinnene ble testet med Amplicor HPV-test (Amplicor). Alle deltagere ble fulgt opp for behandlingstrengende forstadier til livmorhalskreft opptil 3 år.

Det er viktig at vi bruker sensitive og treffsikre screeningtester i Masseundersøkelsen. En optimal test skiller mellom de som faktisk har kreft eller har risiko for å utvikle kreft og de som ikke er syke. De som tester positivt må utredes videre for å undersøke om de faktisk har sykdom. Kvinner som tester negativt anbefales ny screeningtest om tre år. Vi må da være trygge på at en negativ test betyr at vedkommende har lav risiko for å utvikle kreft i de nærmeste årene, sier Mari Nygård.

Studien viser at for gruppen av kvinner som testet negativt for HPV og skulle sendes tilbake til vanlig screening, var risikoen for forstadier høyere enn forventet. Det var imidlertid store forskjeller mellom testene: Hele 7 % av dem som testet negativt med Proofer fikk påvist behandlingstrengende forstadier til livmorhalskreft i løpet av 3 år, mens andelen kun var 2 % for dem som ble testet med Amplicor og 4% for HC2.


Dette er høye tall, særlig for Proofer, men den er da heller ikke lenger godkjent i Norge. Tallene for de DNA-baserte HPV-testene var noe høyere enn forventet, særlig hvis man tar i betrakting at 2% er blitt foreslått som standard internasjonalt. Det er også viktig at tester som brukes blir analysert av laboratoriene på en teknisk riktig måte, sier Nygård.


Forskjellen mellom de kommersielle testene kom fram ved lang oppfølgning. Blant dem som ble diagnostisert med behandlingstrengende forstadier i løpet av 6 måneder, fikk nesten alle påvist HPV, og det ble ikke observert forskjeller mellom de kommersielle testene. Når kvinner ble fulgt opp over 3 år, var de DNA-baserte HPV testene positive hos de fleste kvinner som fikk påvist forstadier; 97% blant dem som ble testet med Amplicor og  94% av dem med HC2. Til sammenlikning var kun 80% av forstadier diagnostisert i løpet av 3 år positiv med Proofer.

”Sensitiviteten” av Proofer metoden var rett og slett for lav, sier Nygård.

Mari Nygård understreker viktigheten av bruk av HPV tester i masseundersøkelsen.

Vår studie viser at over 20% av kvinner med normal oppfølgningscelleprøve men positiv HPV-test utviklet behandlingstrengende forstadier. Uten bruk av HPV-test ville alle med normal oppfølgningcelleprøve blitt sendt tilbake til vanlig screening. Dette viser at bruk av sensitive HPV tester i organisert screening er viktig.


Nygård peker på at den meget gode registreringen av tester som brukes i screening i Norge, gjør det mulig å gjennomføre langsiktige studier som kan forbedre screeningtilbudet.