Kreft hos barn øker ikke skilsmisserisiko
En ny studie utført ved Kreftregisteret viser at skilsmisserisikoen totalt sett er lik for foreldre med og uten kreftsyke barn. Verken barnets alder, sykdommens varighet eller prognosen spiller noen rolle for skilsmissesannsynligheten.
-Å få et sykt barn har vist seg å øke foreldres stress og omsorgsbyrde. Hvorvidt dette også påvirker foredrenes skilsmisserisiko, er imidlertid mer usikkert. Det eksisterer få studier som tar for seg dette, sier forsker Astri Syse ved Kreftregisteret.
Hun har derfor utført en ny studie som ser på om et barns kreftsykdom påvirker foreldrenes skilsmisserisiko. Studien er gjort i samarbeid med Jon Håvard Loge ved Radiumhospitalet og Torkild Hovde Lyngstad ved Universitet i Oslo, og er finansiert av Kreftforeningen.
Ingen kreftformer gir lavere skilsmisserisiko
Skilsmisseraten blant 4590 par med et kreftsykt barn sammenliknes med raten hos par med barn uten kreft. Parene er fulgt i 12 år i gjennomsnitt. Ingen kreftformer blant barn gir en redusert skilsmisserisiko, men Wilms tumor (en type nyrekreft) gir 52 prosent økt skilsmissesannsynlighet.
En noe økt skilsmissehyppighet er også sett blant par hvor mødrene har høyere utdanning. For disse parene er skilsmissesannsynligheten økt med 16 prosent totalt ved kreft hos barn, i all hovedsak for yngre barn relativt kort tid etter diagnose, for foreldre som mister et barn i kreft, og etter hjernekreft og Wilms tumor. Det kan tenkes at mødre med høyere utdanning i større grad enn andre vil møte utfordringer når det gjelder å kombinere en krevende jobbsituasjon med omsorgsoppgaver for et sykt barn, men tolkningen må understøttes av andre studier.
Avkrefter myter
Denne studien avkrefter dermed noen av mytene som eksisterer blant klinikere og foreldre med kronisk syke barn om at disse foreldrene er spesielt utsatt med hensyn til skilsmisse. Bakgrunnen for funnene som er gjort når det gjelder Wilms tumor og mødre med høyere utdanning må imidlertid undersøkes nærmere med andre typer studiedesign og data.
Studien presenteres på ”the European Cancer Conference” i Berlin 21. september 2009, og er under publisering i det amerikanske tidsskriftet Journal of Clinical Oncology.
