Fakta om Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft (Cervixscreeningprogrammet)

• Screening dreier seg i all hovedsak om å teste mange og antatt friske for å finne noen få syke. Over 90 % av prøvene som tas i screeningprogrammet mot livmorhalskreft, er normale eller såkalt negative celleprøver.
  
  
• Screeningprogrammet mot livmorhalskreft anbefaler at alle kvinner mellom 25 og 69 år tar en celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Programmet sender et brev med en påminnelse til kvinnene dersom det er gått mer enn tre år siden siste prøve. Sammen med påminnelsene vedlegges informasjonsskriv om programmet. Påminnelsene baserer seg på sist tatte celleprøve for den enkelte kvinne. Dette vil si at normale (negative) celleprøver må ha vært lagret i 3 år for å legge grunnlaget for påminnelse. Uten mulighet til å lagre data for normale celleprøver, kan vi heller ikke sende dette "3 års-påminnelsesbrevet".
  
  
• Totalt har vi resultater fra 1,6 mill. kvinner i databasen med i alt vel 9 mill. prøveresultater, hvorav 8,2 mill. er normale.
  
  
• Rundt 66 % av kvinnene i gruppen 25-69 år samt deres fastleger eller gynekologer følger anbefalingene om prøve hvert tredje år, uten å basere seg på påminnelser. Andelen som tar celleprøver øker til hhv. 75 og 80 % etter at første og andre påminnelsesbrev er sendt (Årsrapporten for programmet 2008, Kreftregisteret).
  
  
• Et høyt fremmøte er avgjørende for effekten av screeningen. Påminnelsesbrevene øker fremmøtet betydelig. Uten lagring av data om de normale prøvene, forsvinner muligheten for påminnelse.
  
  
• Kreftregisteret mener at den remisse som følger celleprøvene har tatt vare på både informasjons- og samtykkekravet i Kreftregisterets forskrift (§ 1-9), men vil søke å forbedre dette materiellet ytterligere.
  
  
• 12 år etter at Cervixscreeningprogrammet ble opprettet, hadde forekomsten av livmorhalskreft sunket med 35 % til om lag 250 tilfeller pr. år og dødelighet med 50 % (Haldorsen et al, Tidsskr Nor Legeforen. 2008). I 2007 døde 84 kvinner på grunn av livmorhalskreft. Antallet årlige prøver er sunket med 100 000. Før oppstart av programmet i 1995 ble det tatt 500 000 prøver årlig. (Årsrapporten for programmet 2008, Kreftregisteret).
  
  
• Det er estimert tre ganger høyere risiko for livmorhalskreft blant dem som ikke screenes med celleprøver fra livmorhalsen. (Årsrapporten for programmet 2008, Kreftregisteret).
  
  
• Det diagnostiseres om lag 3 000 nye tilfeller av forstadier til livmorhalskreft pr. år i Norge. I tillegg er det en rekke kvinner som har unormale celleforandringer som ikke oppfattes som forstadier, men likevel bør kontrolleres. Disse siste blir fulgt opp via programmet med oppfordring fra Kreftregisteret om kontrollprøver.
  
  
• Kvinner med definerte forstadier er det særlig viktig å følge opp med hensyn på HPV status (Humant Papilloma Virus) og vaksinestatus fremover. Ved å skaffe økt kunnskap om denne gruppen, reduseres muligheten for overbehandling. Behandling av forstadier med fjerning av livmortappen er på den ene side nødvendig for å hindre fullt utviklet livmorhalskreft. På den annen side er en fjernet livmortapp ugunstig under graviditet, da tilstanden kan bevirke for tidlig fødsel. Det er håp om at så vel HPV status som vaksine vil legge grunnlaget for kunnskap om hvilke forandringer som ufravikelig fører til kreft og må behandles og hvilke ikke.
  
  
• Det er estimert at over 30 % av forstadier til livmorhalskreft ubehandlet utvikler seg til kreft. (McCreadie et al, Lancet, 2008).Uten screening ville vi ut fra dette anslag hatt noe nær 1 000 nye tilfeller av livmorhalskreft pr. år i motsetning til de 250 vi har.
  
  
• Å registrere alle prøver som tas, og kartlegge så vel HPV status, behandlingsstatus og vaksinestatus er den eneste solide vei til kunnskap om en kreftform som andelsmessig rammer langt flere yngre kvinner enn de fleste andre kreftformer. Kreftbehandlingen har store konsekvenser for seksualliv og andre naturlige funksjoner.
  
  
• For samfunnet er det særs viktig å evaluere de medisinske konsekvensene med hensyn på kreftsykdom, behandlingsalternativer og svangerskapsutfall. Det er da snakk om både livskvantitet og livskvalitet for kvinnene.
  
  
• I tillegg må samfunnet kunne kreve at de ressurser som går med til dette forebyggende tiltaket, evalueres opp mot så vel gunstige som ugunstige effekter av programmet, ugunstige er for eksempel overdiagnostikk og overbehandling eller sykdom/overdødelighet hos for tidlig fødte barn.
  
  
• Programmet må hele tiden være i endring i tråd med utviklingen av tester for HPV og HPV vaksiner.
  
  
• Celleprøven er enkel å ta og særlig viktig i lys av at forstadiene til kreft meget sjelden gir noen symptomer.