Mer alvorlig brystkreft blant innvandrerkvinner
Ny forskning fra Kreftregisteret viser at innvandrerkvinner møter sjeldnere til mammografiscreening enn norskfødte kvinner, og de som møter har oftere behov for tilleggsundersøkelser enn de norskfødte. Likevel får de sjeldnere påvist brystkreft.
- Samtidig har innvandrerkvinner oftere mer alvorlig brystkreft dersom de først får påvist sykdommen, sier Sameer Bhargava, som er doktorgradsstipendiat ved Kreftregisteret og førsteforfatter for artikkelen.
Innvandrerkvinner får de samme anbefalingene om å delta i mammografiscreening som norskfødte kvinner. Det vil si at de får generell anbefaling - og tilbud - om å delta i det offentlige Mammografiprogrammet hvert annet år når de er i alderen 50 til 69 år.
Nå viser den nye studien fra Mammografiprogrammet at screeningprogrammet kanskje er mindre treffsikkert for noen grupper av innvandrerkvinner enn det er for norskfødte kvinner.
Studien, som er utført ved Kreftregisteret, ble publisert i tidsskriftet European Radiology i februar 2019 og har sammenlignet kvalitetsindikatorer i Mammografiprogrammet blant innvandrerkvinner og norskfødte kvinner.
Over 3 millioner screeningundersøkelser og over 750 000 kvinner var inkludert i studien, hvorav om lag 50 000 hadde innvandrerbakgrunn.
Studien er finansiert av Extrastiftelsen.
Flere tilleggsundersøkelser og «hissigere» brystkreft hos innvandrerkvinner
Resultatene viser blant annet at flere innvandrerkvinner enn norskfødte må kalles tilbake for å ta nye mammografibilder, ultralyd eller nåleprøve av brystet for at det skal kunne gjøres en sikker vurdering av om de har brystkreft eller ei - selv om færre av dem til slutt får påvist brystkreft.
Samtidig gjorde forskergruppen også funn som tyder på at innvandrerkvinner oftere enn norskfødte utvikler brystkreft som er forbundet med dårlig prognose.
– Vi sammenlignet blant annet hva slags type brystkreft som oppdages mellom screeningundersøkelser – såkalt intervallkreft – i de to gruppene, og så at en høyere andel innvandrerkvinner enn norskfødte fikk intervallkreft av en type vi på fagspråket kaller trippel negativ brystkreft, som er forbundet med dårligere prognose, forklarer Bhargava
Ifølge Bhargava fant de også at brystkrefttilfellene som ble oppdaget ved selve screeningundersøkelsene oftere var større (over 2 cm) og høygradige blant innvandrerkvinner enn blant norskfødte kvinner.
Dette kan tyde på mer aggressiv sykdom blant innvandrerkvinnene, men - trolig på grunn av få krefttilfeller i datasettet - var ikke forskjellene statistisk signifikante.
Funnene gjaldt spesielt innvandrerkvinner med bakgrunn fra land hvor det er mindre vanlig med brystkreft enn i Norge, som vil si land i Afrika, Asia, Øst-Europa, Sør- og Mellom-Amerika og Oceania bortsett fra Australia og New Zealand.
Forskjellene var fortsatt til stede selv når analysene tok høyde for at røntgenlegene i mindre grad hadde tidligere mammografibilder tilgjengelige for innvandrerkvinnene enn for de norskfødte. Tidligere bilder er gjerne nyttig for legen når mistenkelige funn skal vurderes.
Forskjellene ble også beholdt når analysene tok høyde for at innvandrerkvinner som møter til mammografiscreening i gjennomsnitt er yngre enn norskfødte, dette fordi færre har rukket å bli gamle nok til å bli inkludert i programmet.
Ett og samme screeningopplegg for alle?
Bhargava stiller spørsmål ved om det norske screeningprogrammet er treffsikkert nok for alle grupper av innvandrerkvinner.
– Denne studien, kombinert med tidligere forskning, kan tyde på at innvandrerkvinner fra land med lav forekomst av brystkreft kan ha nytte av å starte og stoppe mammografiscreening tidligere enn norskfødte kvinner, og kanskje også at de kan ha nytte av å screenes hyppigere enn hvert annet år, sier Bhargava.
Han mener det ennå mangler mye kunnskap før det kan bli realistisk å gi ulike anbefalinger om mammografiscreening for innvandrerkvinner og norskfødte kvinner. Blant annet trengs det studier som undersøker ulikheter i overlevelse av brystkreft, og hvor mye av ulikhetene som kan forklares med lavere oppmøte blant innvandrerkvinner.
Han peker også på at det er viktig å vite mer om hvor stor del av de observerte forskjellene som kan forklares med ulikheter i livsstil, som bruk av hormonpreparater eller antall barn man får, og hvor mye som kan skyldes biologiske forskjeller.
I tillegg poengterer han at å tilby screening til ulike aldersgrupper og intervaller til innvandrere og norskfødte kvinner kompliseres av at innvandreres risiko for brystkreft forventes å bli mer lik norskfødte kvinners risiko jo lenger botid innvandrerkvinnene får i Norge.
I følge Bhargava vil tiltak for å øke oppmøtet i Mammografiprogrammet blant grupper av innvandrerkvinner være et viktig første steg mot å øke ytelsen til screeningprogrammet overfor disse gruppene.
Ønsker helhetlig tilnærming og god informasjon
Solveig Hofvind, professor og leder for Mammografiprogrammet, er prosjektleder og hovedveileder for Bhargava. Hun er enig med Bhargava i at screeningprogrammet kan ha potensiale for å bli mer treffsikkert overfor grupper av innvandrerkvinner, men peker samtidig på at treffsikkerheten ikke er optimal for andre grupper heller, og at det er nødvendig med grundige kost-nytteevalueringer før det eventuelt kan gjennomføres endringer i Mammografiprogrammet.
– Innvandrerbakgrunn er en av flere faktorer som må vurderes dersom screeningtilbudet skal tilpasses, sier Hofvind.
Hun forklarer at det finnes flere grupper, for eksempel kvinner med mammografisk tette bryst, altså mye tett kjertelvev, som også kan ha nytte av et mer tilpasset screeningtilbud, og at endringer må vurderes med en helhetlig tilnærming.
Hun peker også på at det allerede er en pågående diskusjon i fagmiljøene om programmet bør utvides for alle, uavhengig av innvandrerbakgrunn.
– I følge både Verdens helseorganisasjon og fagmiljøene i EU har kunnskapsgrunnlaget for å screene aldersgruppene 45-49 år og 70-74 år blitt betydelig styrket de senere årene, forklarer Hofvind – og legger til at det selvsagt også er et økonomisk spørsmål om hva helsemyndighetene vil prioritere.
Selv om Hofvind på lengre sikt gjerne ser for seg et mer tilpasset mammografiprogram som tar hensyn til flere ulike faktorer som hva slags brystvev en kvinne har, brystkreftforekomst i familien, innvandringsbakgrunn og annet, er hun her og nå også opptatt av god informasjon – både til de gruppene av kvinner dette gjelder og til helsepersonell.
– Mammografiprogrammet omfatter hovedsakelig unge innvandrerkvinner, som i stor grad inviteres for første gang. Tilgjengelig informasjon om brystkreft og om screeningprogrammet er trolig nøkkelfaktorer for å få disse til å møte til screening, sier Hofvind.
– Vi må kommunisere kunnskapen vi nå har forsket fram, slik at både kvinnene selv og helsepersonell de er i kontakt med, blir klar over at for eksempel alder og risiko for brystkreft kan være forskjellig fra norskfødte kvinner.
Kreftregisteret og Mammografiprogrammet har, i samarbeid med ulike kompetansemiljøer som driver med helsearbeid for innvandrerbefolkningen, startet et arbeid for å bedre tilretteleggingen av informasjon overfor grupper av innvandrerkvinner, og håper dette på sikt vil gi resultater i form av økt bevissthet og kunnskap, og høyere oppmøte i programmet.
