Kreft i Norge i 2018

Kreftregisterets direktør Giske Ursin gir sin vurdering av kreftbildet i Norge i 2018. - Vi trenger en enda mer målrettet tilnærming for å greie å forebygge kreft i enda større grad, skriver hun.

Av Giske Ursin, direktør, Kreftregisteret

Publisert 23.10.2019

Den kraftige økningen i forekomst av kreft vi har sett de siste fire-fem tiårene har jevnet seg ut de siste årene. Det er fortsatt en viss økning i antall krefttilfeller, men denne er nå mer beskjeden, og kommer hovedsakelig som følge av en økende og aldrende befolkning.

For å forstå hvordan kreft endrer seg i befolkningen over tid, undersøker vi rater over femårsperioder. Melanom er en kreftform som gjennom flere tiår har økt betydelig. Når vi sammenligner frekvensene fra forrige femårsperiode med denne, er det for hudkreft (både melanom og annen hudkreft) vi finner den største økningen for begge kjønn.

Hos menn har ratene for alle kreftformer samlet sett vært stabile. Ratene for prostatakreft og lungekreft synker, og det samme gjelder ratene for endetarmskreft, mens kurven for tykktarmskreft peker litt oppover.

Det har vært en økning på 5,6 prosent i kreftforekomst for kvinner fra forrige femårsperiode til dennne.

Det er flere kreftformer som står bak denne økningen; bryst-, tykktarm-, lunge- og hudkreft.

Når det gjelder lungekreft, ga fjorårets rapport grunn til optimisme, og vi begynte å håpe på at lungekreftfrekvensen for kvinner endelig var i ferd med å flate ut, og kanskje til og med gå nedover. Men, i 2018 økte forekomsten av lungekreft for kvinner igjen, og vi registrerte tidenes høyeste lungekrefttall blant norske kvinner.

Nå frykter vi at vi fortsatt ikke har sett toppen, og at det kan komme til å bli enda mer lungekreft blant kvinner i årene som kommer.

Ratene for lungekreft blant kvinner passerte også ratene for tykktarmskreft i 2018, selv om antallet tarmkreft  - sistnevnte har vært den nest hyppigste kreftformen blant kvinner gjennom flere tiår. I tillegg øker brystkreftfrekvensen hos kvinner, og det samme gjelder tykktarmskreft.

I år presenterer Kreftregisteret for første gang statistikk for hele innvandrerbefolkningen her i landet.

I begynnelsen av 2019 utgjorde innvandrere 14,3 prosent av den norske befolkningen. Ifølge Statistisk sentralbyrå er omtrent 48 prosent av våre innvandrere fra Europa, 14 prosent fra Afrika og 34 prosent fra Asia, og ytterligere 4 prosent fra resten av verden.

Innvandrere som ikke kommer fra Europa har en tendens til å ha mindre kreft enn mennesker født i Norge. Kreft er i stor grad en sykdomsgruppe forårsaket av vestlig livsstil og miljø, og mange innvandrere har med seg en sunnere livsstil, forbundet med med lavere kreftrisiko. Mange av oss kan tjene på å lære av de gunstige sidene ved livsstilen blant innvandrere, og la oss inspirere til en sunnere livsstil.

For å identifisere de mest relevante og viktigste utfordringene når det gjelder kreftutvikling må vi imidlertid overvåke forekomsten i alle befolkningsgrupper. Selv om langsiktige trender blant innvandrere har en tendens til å være gunstige, er det noen bemerkelsesverdige unntak. Innvandrere fra land med mange røykere, for eksempel en rekke østeuropeiske land, har dessverre også høy andel av lungekreft.

I vår rapport om kreft og sosial ulikhet går vi i dybden på rater blant innvandrere, men vi gransker også sosioøkonomiske faktorer.

Vi vet at sosioøkonomi spiller en rolle for flere kreftformer, og et sentralt spørsmål er om det er uavhengige effekter knyttet til inntekt, utdanning og innvandrerstatus.

Derfor valgte vi å undersøke alle disse faktorene, både hver for seg, og justert for hverandre.

Vi fant ut at en rekke kreftformer er vanligere blant de som har kort utdanning eller lav inntekt. Vi fant imidlertid at forskjellene mellom innvandrergrupper i liten grad blir påvirket etter justering for sosioøkonomiske faktorer.

Så, hvordan kan vi bruke denne informasjonen for å redusere kreftrisiko? Vi vet med sikkerhet at én tilnærming ikke passer alle når det gjelder forebygging. Vi trenger en mer målrettet tilnærming hvis vi skal forhindre kreft i alle de undergruppene av befolkningen som i dag har forhøyet risiko for kreft.

Forhåpentlig kan resultatene vi legger fram være en motivasjon for å søke enda mer kunnskap, og for en økt satsing på forebyggende helsearbeid.