Innvandrere rammes sjeldnere av kreft

Publisert 05.02.2017

– Vi ser store forskjeller i kreftforekomst, særlig når vi sammenligner ikke-vestlige innvandrere med den øvrige befolkningen. Og stort sett går ulikhetene i innvandrernes favør. Innvandrere er særlig beskyttet mot typiske livsstilsrelaterte kreftformer, som tarmkreft og lungekreft, forteller forsker og førsteforfatter Kirsti Vik Hjerkind fra Kreftregisteret.

Én sannsynlig forklaring er det vestlige kostholdet, som består av stadig mer fett, sukker, alkohol, rødt kjøtt og salte, bearbeidede kjøttprodukter, mens mange innvandrere trolig har med seg vaner for et mer plantebasert kosthold fra hjemlandet.

Mange drikker også mindre alkohol og røyker mindre enn det som er typisk i Vesten.

Mer kreft i lunge og lever

For de aller fleste kreftformer og folkegrupper er det et gjennomgående trekk at kreftforekomsten er lavere enn blant nordmenn.

To unntak peker seg likevel ut; øst-europeiske menn er langt mer utsatt for lungekreft enn resten av befolkningen, og for noen grupper innvandrere fra lavinntektsland er forekomsten av leverkreft og magekreft spesielt høy.

Når det gjelder lungekreft ligger ratene på hele 50,7 tilfeller per 100.000  personer per år for øst-europeiske menn, mens for norske menn er ratene for samme periode på 33,3 tilfeller per 100.000 personer per år.

– Lungekreft er i hovedsak forårsaket av røyking, og vi vet at øst-europeiske menn i stor grad røyker, både i hjemlandet og etter at de har flyttet. Siden mange av øst-europeerne som er her er håndverkere og arbeidere, kan det også være ekstra mange røykere i denne innvandringsgruppen, sier Hjerkind.

Forskerne påpeker at den høye lungekreftforekomsten er en utfordring, og at informasjon og tiltak for røykestopp bør tilrettelegges spesielt for denne gruppen.

Innvandrere fra deler av Asia og Afrika har høyere risiko for leverkreft enn den øvrige befolkningen. Dette skyldes særlig noen former for hepatitt, som fortsatt er utbredt i disse områdene.

Ratene er ikke i nærheten av så høye som lungekreftratene, men kan være opptil ti ganger høyere enn ratene blant nordmenn – raten for menn fra Øst-Asia er på 19,7, mens den for den øvrige befolkningen er på 1,9.

– Totalt har vi likevel registrert et forholdsvis lavt antall krefttilfeller, og dette er en ganske sjelden kreftform. Desto mer viktig blir det dermed at helsepersonell er bevisst på symptomer og vet at enkelte grupper av innvandrere har en økt risiko, sier Hjerkind.

Kartlagt for første gang

Dette er første gang kreftforekomsten blant innvandrere i Norge er fullstendig kartlagt. Alle krefttilfeller hos innvandrere i perioden 1990 til 2012 er registrert, og sammenlignet med forekomsten i resten av befolkningen. Dette er gjort ved å koble data fra Kreftregisteret med informasjon om landbakgrunn fra Statistisk Sentralbyrå.

Forskerne har sett på en rekke kreftformer, og befolkningen er delt inn i geografiske grupper, som Øst-Europa, de nordiske landene, det sørlige Asia, og Midtøsten.

Resultatene er publisert som en studie i det vitenskapelige tidsskriftet International Journal of Cancer.

Giske Ursin fra Kreftregisteret leder studien, sammen med forskere fra Nasjonal kompetanseenhet for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI) og University of Southern California.

– Bør registreres rutinemessig

Som gruppe er innvandrerne i Norge sammensatt, både når det gjelder landbakgrunn og årsaker til hvorfor de er her – noen har flyktet, andre er arbeidsinnvandrere. Et gjennomgående trekk er likevel at innvandringsbefolkningen i Norge fortsatt er nokså ung.

– På sikt kommer dette til å endre seg, og vi får flere eldre blant innvandrerne. Siden kreft blir vanligere med alderen, må vi også vente at kreftforekomsten blant innvandrere øker i årene som kommer, sier Kreftregisterets direktør, Giske Ursin.

For at helsevesenet skal kunne tilrettelegge for bedre informasjon, forebygging og behandling for de ulike innvandringsgruppene, ønsker Ursin at det skal bli en rutine å registrere geografisk bakgrunn for de som får kreft.

– Det har vi ikke lov til per i dag, og derfor er denne kartleggingen er gjort som en studie, med de spesielle tillatelser og kostnader som det krever. Vi mener imidlertid at en persons opprinnelsesregion er en vesentlig opplysning i et kreftregister som det norske. Vi deler jo inn på kjønn og alder, nettopp fordi vi vet at dette er faktorer som er viktig for kreftrisiko – og det samme gjelder for landbakgrunn, sier hun.

Etter hvert som andelen innvandrere øker, kan dette også maskere kreftforekomst i den øvrige befolkningen.

– I Oslo har vi for eksempel sett en gledelig nedgang i forekomst av lungekreft blant menn de siste årene. Men – hvor mye av denne nedgangen kommer av at Oslo-menn har sluttet å røyke, og hvor mye kommer av at Oslo har en spesielt høy andel av innvandrere som neppe røyker? Det kan vi per i dag ikke vite, sier Ursin.

Ursin mener at alle vil vinne på at informasjon om geografisk bakgrunn finnes i Kreftregisteret.

– Det vil være bra for dem som kommer hit, fordi de kan få tiltak spesielt rettet mot sin gruppe, for eksempel informasjon om hvilke deler av livsstil og kosthold de bør prioritere å beholde etter hvert som de ellers blir stadig mer «norske». Og resten av befolkningen kan lære enda mer om hvilke livsstilselementer som gir særlig god beskyttelse mot kreft, sier hun.

 

Kosthold kan være en vesentlig årsak til at innvandrere rammes av kreft i mindre grad enn personer som er født i Norge.

Kunder som handlet inn grønnsaker på Grønland i Oslo kunne bekrefte at selv etter mange år i Norge er kostholdet i stor grad som det var i hjemlandet – med grønnsaker og frukt som sentrale elementer.

Jaspal har bodd i Norge i 30 år, men har beholdt mange av matvanene fra hjemlandet India.

­– Vi spiser mest grønnsaker, ja. Jeg er ikke egentlig så veldig glad i kjøtt, sier hun.