- Feil fokus – igjen!

Denne saken er mer enn 10 år gammel

Innlegg i VG, 6. september 2008
Av Frøydis Langmark, direktør i Kreftregisteret

Universitetet i Bergen har ansatt spesialist i patologi, dr.med. Steinar Thoresen i et professor II professorat for å undervise medisinske studenter i Bergen. Glaxo-Smith-Kleine (GSK) finansierer lønnen, ca. 100.000 pr. år. Thoresen er forskningssjef ved GSK, og de 100.000 er del av hans samlede årslønn på 1,5 mill. fra GSK. Dette kan man lese av VGs to siders oppslag 3. september.

For den vanlige VG-leser synes saken å dreie seg om en grådig og umoralsk forsker som legemiddelindustrien betaler i den hensikt å påvirke medisinerstudenter.

Dette er nok et eksempel på medias manglende evne til å skaffe seg innsikt om det egentlige i en såkalt sak.

Men først et spørsmål:
Tror VG for alvor at GSK med årsomsetning på 800 mill. kr. i Norge (iflg. artikkelen) har som prioritert aktivitet å betale kr. 100.000 pr. år for påvirkning av Bergens-medisinerstudenter?

Neppe.

Hva dreier dette seg om da da? Etter mitt syn dreier det seg om professortittelen - både for Thoresen og for GSK. Den er gull verd, i sær i internasjonale miljøer.
Thoresen var bedømt professorkompetent i forbindelse med at Kreftregisteret knytter seg opp mot landets universitetsmiljøer med å betale professor II professorater for egne forskere. Med bakgrunn i Thoresens utdannelsesbakgrunn fra Gades institutt i Bergen var det naturlig at vi søkte Bergens-miljøet for ham. Da han sluttet ved Kreftregisteret, opphørte selvsagt det Kreftregister-finansierte professoratet. Thoresens brøde er at han (formodentlig) gjerne vil fortsette å kunne kalle seg professor, og da må han også undervise.

Foreløpig har ledelsen ved Universitetet i Bergen ikke uttalt seg, men det er jo universitetet som klart og tydelig må gå god for kontrakten og rydde av veien mistanker om inhabilitet og lojalitetskonflikt. Og når en av universitetets ansatte professorer som de formodentlig helt bevisst har ansatt blir personlig uthengt i VG, øyeblikkelig styrte til unnsetning og ta det fulle ansvar.

Men hva er så grunnen til at universitetet har sagt ja til kontrakten, og for så vidt også grunnen til at GSK betaler en sjenerøs overhead på 200 %? Det er åpenbart at hensikten er forskningssamarbeid mellom Universitetet i Bergen, Haukeland universitetssykehus og GSK, igjen iflg. VG. Så kan akademia og media puristisk si at kommersielt samarbeid er uønsket å bruke akademisk kompetansepersonells tid og krefter på. Og da dreier jo ikke saken seg lenger om universitetets kontrakt med Thoresen, men om forskningsmidler fra det offentlige versus industrielle kilder.

I dag er de offentlige midlene så marginale og mulighetene på den annen side for tilleggsprosjekter så store i kommersielle samarbeidsprosjekter at valgene gir seg selv – åpenbart også for Universitetet i Bergen. Denne sakens vesentlige perspektiv er den begrensede friheten til forskerinitiert forskning ved hjelp av offentlige midler. Når det gjelder farmakoindustriinitiert forskning er den vanligvis både nyttig og interessant – med dyktige folk også fra den kant involvert.

Men i det lange løp får forskningen en slagside når den i så stor grad må foregå på den banehalvdel der pengene er og i for liten grad ut fra presserende behov for ny kunnskap per se. Universitetet med underliggende institutter er bokstavelig talt tjent med GSK-samarbeidet. Professorbindeleddet er bare en gjensidig gest. Slike forbindelser understøttes for øvrig av Odeltingsproposisjon nr. 79 for 2005/2006.

Medisinerutdannelsen er både upåvirket og uinteressant i denne saken.

Men hvem er det så som gjennom VG-tipsing har interesse av å ramme samarbeidet UiB/GSK eller GSK eller Thoresen?

Uansett hvem, må journalistene være obs på skjulte agendaer og ikke selge sjela si for et øyeblikksoppslag av typen billedbladjournalistikk med tabloid personfokusering som innebærer desinformasjon.

Og da er jeg tilbake til mitt innleggs tittel ”Feil fokus - igjen!” De samme journalistene hadde i 2007 VG-føljetongen Kreftregister-saken og som de søkte om SKUP-prisen for. Hadde de våget å gå inn i og forstått agendaene som de var så nyttige og naive talerør for, hadde de kanskje fått SKUP-prisen og i tillegg et varig topp-renommé innen gravende journalistikk.