Fysisk form og kreft

Bakgrunn

Fysisk aktivitet (FA) påvirker en rekke biologiske mekanismer relatert til kreftutvikling, og det er grunn til å tro at FA via disse mekanismene hemmer kreftutvikling. Men, resultatene fra studier viser relativt svake sammenhenger mellom FA og kreftrisiko. Per i dag (2023) er det sterk evidens for at FA reduserer risikoen for kreft i bryst, livmor og tarm. For andre kreftformer er det begrenset eller ingen evidens. Utfordringer knyttet til måling av fysisk aktivitet og missklassifisering er sannsynlig forklaring på de svake sammenhengene.

Når man måler fysisk form i en objektiv test gjenspeiler testresultatet aerob fysisk aktivitet over tid. I dette prosjektet studerer vi hvorvidt fysisk form, ved gjentatte målinger, har betydning for kreftutvikling (insidens/mortalitet) og kreftoverlevelse. Vi undersøker også hvorvidt sammenhenger mellom fysisk form og kreftutfall avviker fra sammenhenger mellom selvrapportert fysisk aktivitet og kreftutfall.

Oslo-Iscemia-studien

Oslo Ischemia studien inkluderer ca 2000 tilsynelatende friske, yrkesaktive menn, i aldersgruppen 40-59 år, som deltok i omfattende helseundersøkelser for hjerte/kar-forskning på 1970 og 80-tallet. Første undersøkelse var i 1973/74, med gjentagende undersøkelser hvert syvende år. Helseundersøkelsene omfattet et blodprøvepanel, hjerte og lungemålinger, høyde og vekt måling, og en maksimal arbeidsbelastningstest på sykkel (fysisk form). I tillegg besvarte deltakerne et spørreskjema bl.a. om røykevaner og fysisk aktivitet i arbeid og på fritiden. Disse er fulgt opp i ca. 40 år, med hensyn til kreftforekomst, dødelighet og prognose. Det unike med denne studien er at vi har informasjon om målt fysisk form, i tillegg til selvrapportert fysisk aktivitet, komplette kreft og dødsdata og lang oppfølgingstid. Alle delprosjektene er gjort i denne mannlige kohorten.

Funn

Delprosjekt I: Flere har studert sammenhengen mellom kolesterol og risiko for prostatakreft, men uten å ta høyde for konfunderende faktorer og konkurrerende hendelser. Vi fant at et lavt kolesterolnivå, i tillegg til høy fysisk form og lav kroppsmasseindeks (BMI), kan være forbundet med økt risiko for prostatakreft. Disse funnene er i strid med gjeldende anbefalinger om forebygging av prostatakreft.

Delprosjekt II: Vi har studert sammenhenger mellom fysisk form og kreft forekomst, dødelighet og prognose. For all kreft samlet fant vi 15% lavere forekomst og 32% lavere kreftdødelighet for de med best fysisk form, sammenlignet med de i dårligst fysisk form. Blant dem som fikk kreft, var god fysisk form assosiert med 26% bedre overlevelse. Vi fant ingen entydig sammenheng mellom selvrapportert FA og kreft. Arbeidsrelatert FA var assosiert med økt kreftrisiko og dødelighet. Resultatene understeker problematikken knyttet til selvrapportert fysisk aktivitet.

Delprosjekt III: Vi fant at menn i god fysisk form har vesentlig redusert risiko for kreft i proksimal tykktarm (70%), lunge (60%), blære (60%) og bukspyttkjertel (70%) sammenlignet med de i laveste kategori av fysisk form. Dette er sterkere sammenhenger enn det som tidligere er vist i studier på FA. Vi fant også at de med god fysisk form hadde mer enn doblet risiko for melanom i hud, som sannsynligvis skyldes mer UV-stråling fra sol. Denne antakelsen er bekreftet i en samarbeids-studie basert på Kvinner og kreft kohorten (NOWAC), ledet av prof. Marit B. Veierød (UIO). Dette funnet understreker også viktigheten av god solbeskyttelse ved utendørsaktivitet.

Delprosjekt IV: Ved å bruke informasjon fra helseundersøkelse (7 års mellomrom) undersøkte vi hvorvidt endringer i fysisk form, BMI og røyking, har betydning for kreftrisiko og død. Menn som opprettholdte eller økte sin fysiske form hadde redusert risiko for kreft og kreftdød. Resultatene understreker stor gevinst av livsstilsendring midt i livet, som kreftforebyggende tiltak: å øke eller beholde sin fysisk form (det er aldri for sent å begynne med FA og at man aldri må slutte), forhindre vektoppgang og ikke minst stumpe røyken.

Delprosjekt V: Vi har undersøkt sammenhenger mellom serumnivåer av kalium og natrium og kreftrisiko. Økende nivå av kalium var assosiert med økende kreftrisiko (lineært). Menn med hyperkalemi hadde 40% høyere kreftrisiko enn menn med normale nivåer. Kalium kan ha en rolle i celleproliferasjon eller differensiering og personer med høye kaliumnivå kan være en målgruppe for kreftforebyggende strategier. For natrium var det ingen sammenheng. Resultatene følges opp i en større svensk kohort (Malmø Primary Prevention cohort).